Af Dag Solhjell, kunstsosiolog dr. philos

I 1999 utkom antologien Kunstteori. Positioner i nutidig kunstdebat på Borgens forlag, redigert av Hans Dam Christensen, Anders Michelsen og Jacob Wamberg. For 11 år siden, i 2005, utkom antologien Ny dansk museologi på Aarhus Universitetsforlag, med Bruno Ingemann og Ane Hejlskov Larsen som redaktører. Gjennom en rekke forskningsbaserte artikler ble vi presentert for grunnleggende museologiske problemstillinger. Boken demonstrerte et sterkt dansk museologisk forskningsmiljø. I 2015 utgaves på samme forlag antologien Cybermuseologi – kunst, museer og formidling i et digitalt perspektiv. Som norsk leser av danske antologier så jeg frem til en tilsvarende teori- og forskningsbasert fremstilling av museologiske emner knyttet til den digitale kunsten på kunstmuseer, der den danske museologi, kunstteori og kunstpedagogiske teori ville bli brakt enda et skritt videre.

Men antologien Cybermuseologi skuffer. Boken er svak teoretisk, ikke forskningsbasert, og dens museologiske kontekstualisering er fraværende i de fleste artikler, dersom man med ”museologi” forstår alt som har med museer å gjøre. For dansk museologi er den et tilbakeskritt.

Hvordan posisjonerer denne antologien seg i det museologiske fagfelt? Ingen av de 15 forfatterne i Ny dansk museologi er representert i Cybermuseologi. Enda mer påfallende er at det her ikke er en eneste referanse til noen av deres publikasjoner, utover en henvisning til Ny dansk museologi i redaktørenes forord – ikke overraskende siden Hejlskov Larsen har deltatt i begge bøkers redaksjon. Mange av artiklene drøfter fenomenet ”formidling”, men uten å referere til det store nordiske forskningsprosjektet publisert i 2009, Konsten som läranderesurs – syn på lärande, pedagaogiska strategier och social inklusion på nordiska konstmuseer. Den trolig fremste forsker i Norden på pedagogikk i kunstmuseer, danske Helene Illeris, er ikke referert til i noen artikler. Det er overhodet ingen referanser til andre nordiske forfattere, og bare meget få til danske, og da stort sett ikke til forskningslitteratur. Alle referanser til ikke-dansk litteratur er engelskspråklig. Forfatterne henviser nesten ikke til hverandre. Bare en forfatter har i følge bokens biografier stilling på et kunstmuseum.

Antologien synes ikke å springe ut av et forskningsmiljø eller noe annet fagmiljø, de fleste forfattere synes uvitende om eller uinteressert i hverandre. En stor del av de 18 artiklene er preget av ukritisk begeistring for digital kunst og kunstformidling, og av å ville overbevise kunstmuseer om viktigheten av denne kunsten. Vi møter påstander, ikke hypoteser. Teoretisk drøfting er som regel fraværende, det reflekteres ikke over egen metode. Når det vises til cases, er det mest som ukritisk rapportering, der erfaringer fra et eller to eksempler uten videre sluttes til å ha generell gyldighet. Nærmest en kritisk museologisk fremstilling kommer Tina Mariane Krogh Madsen, som i artikkelen ”At holde flygtigheden i live – netkunst, processualitet og bevaring” på en sindig måte får frem en rekke interessante problemstillinger om utfordringene med bevaring av digital kunst i kunstmuseer. Hennes historiske skisse i artikkelen ”Punktumet genbesøgt: netkunsten, teknologien og kunsthistorien” er også informativ. Ingen av hennes i alt 15 litteraturreferanser er imidlertid fra senere enn 2009, og ingen er av danske forfattere. En tilsvarende referanseprofil, om ikke så skarp, finner vi i de fleste artiklene.

Artiklene som handler om utstillinger og publikum (gjerne kalt ”brukere”) er preget av fordommer mot det som kalles ”tradisjonelle” kunstmuseer, og mot det publikum som ”passivt” besøker deres ”autoritære” utstillinger. Det vises ikke til et eneste eksempel på forskning på kunstutstillinger eller på studier av publikums bruk av dem, unntatt Bodin og Lassenius Udstillinger – mellem fokus og flimmer (2006), også den bare henvist til i forordet. Det skilles ikke mellom ulike museale utstillingstyper eller formidlingsstrategier – hele den internasjonale litteraturen om dette synes å være ukjent for forfatterne, som med den største selvfølgelighet uttaler seg som om de vet alt om kunstmuseers utstillinger og deres publikums bruk av dem.

Det spesielle med utstillinger på kunstmuseer er at publikum her bruker kunsten til det den er laget for: å bli sett på på kunstutstillinger. Å bruke kunst på kunstutstillinger krever en aktiv tilnærming, som har mye til felles med den utstillingenes kuratorer har: de velger hva de vil se, i hvilken rekkefølge, hvor lenge og hvor mange ganger, hva de vil lese av tekster, om de vil gå alene eller sammen med andre, være tause eller samtale, følge omvisninger eller bruke audioguider, bruke digitale tablets eller sin egen mobiltelefon, trekke inn sine egne forståelsesrammer, lage sine egne store og små fortellinger, og danne seg sin egen oppfatning av utstillingens konsept og kunstverkenes kvalitet. Det ligger en høyt utviklet fortrolighetskunnskap her, som de overfører til ethvert møte med kunst, enten skjer i det analoge utstillingsrom, i åpne byrom eller på nettet. Antologiens forfattere synes helt ignorante om dette, og skriver som om den digitale kunsten var et totalt nytt fenomen hvis tilknytning til kunstmuseer, utstillinger og møte med publikum må tenkes helt på nytt, mens all tidligere erfaring kastes på båten. Mangelen på komparative perspektiver og referanser til relevant forskning svekker de fleste av antologiens artikler.

Et annet spesielt forhold med kunstmuseer som de ikke har felles med andre typer museer, er at de er aktive deltakere i et kunstfelt, og at de forvalter noen av kunstfeltets største belønninger – den kunstnerisk anerkjennelse de gir ved sine innkjøp. Det innebærer at de bedømmer kunstverk etter deres kvalitet, før de innlemmes i samlingene. Denne kritiske siden av kunstmuseenes praksis reduseres i antologien til problemer omkring registrering, bevaring, dokumentasjon og arkivering av digital kunst – temaer som er viet stor interesse i boken. Ingen av de verk det henvises til gjøres til gjenstand for en kritisk estetisk vurdering. En rekke av bidragsyterne har kunsthistorisk og/eller kunstvitenskapelig bakgrunn, men denne faglige bakgrunnen er de stort sett tilbakeholdene med å anvende.

 

Cybermuseologi – kunst, museer og formidling i et digitalt perspektiv indeholder følgende bidrag:

Ane Hejlskov Larsen, Rune Gade og André Wang Hansen, ”Redaktionel optakt”

Artnode, ”Platform for fri kultur : kuratoriske strategier på artnode.org”

Søren Pold og Christian Ulrik Andersen, ”Manifest for kunstmuseet i en digital tidsalder”

Tina Mariane Krogh Madsen, ”Punktummet genbesøgt: netkunsten, teknologien og kunsthistorien”

Lotte Philipsen, ”Computerens plads i samtidskunsten: fra et teknisk til et æstetisk paradigme”

Falk Heinrich, ”Museet under forandring: om performativ æstetik i interaktiv kunst”

Jon Paludan, ”Det første initiativ til Arkiv for det vi ved vi ikke ved”

Lene Bæk Jørgensen, ”Når kunstmuseet iniviterer netkunsten indenfor”

Mogens Jacobsen, ”To noter, to kommentarer, syv spørgsmål, en korrektion og en tegning fra min notesbog plus Efterskrift”

Morten Søndergaard, ”Øret i skyen”

Theis Vallø Madsen, ”Drømmen om det frie, uudgrundelige rum”

Sophie Warberg Løssing, ”Når publikum bliver en vigtig medspiller”

Linnea Jacobsen, ”Kuratering på tværs af fysiske og virtuelle rum”

Rikke Brogaard og Stine Dahl, ”Virtual Moves på Statens Museum for Kunst. Lokativ formidling af kunsten i det offentlige rum”

Annette Finnsdottir, ”Netkuratering”

Kristian Handberg, ”Musealisering og medialisering af den nære fortid i webbaseret retro”

Anders Boyen og Kristoffer Ørum, ”Radiant Copenhagen”

Mads Kullberg, ”Skal al kunst registreres som kunstværker?”

Ane Hejskov Larsen, Rune Gade og André Wang Hansen, ”Redaktionelt efterskrift”

Noe av det som er radikalt nytt med den digitale kunsten, i forhold til den analoge, er at dens medier, redskaper og teknologi ikke bare anvendes av kunstnere, men også av kunstmuseenes administratorer, markedsførere, pedagoger, registrarer, kuratorer og publikum. Hvorfor fremstilles den digitale kunsten da som så vanskelig å formidle? Digital kunst kan ikke lett gjengis som illustrasjon i bøker, som analog to- og tredimensjonal kunst kan det. Presentasjonen av verk skjer i antologien gjennom verbale beskrivelser. Det digitale verk blir i museal sammenheng noe flytende, og mer tekstavhengig i sin formidling. Publikum vet ikke om en sokkel med en skjerm og et tastatur på toppen er en inngang til museets samlinger, til et kunstverk eller selv er et kunstverk. Er det en readymade vi ser?

Den digitale kunstens verk fremtrer ofte ikke alene, men med et tillegg i form av et svært synlig medieteknisk apparat svært synlig. Det kommer i tillegg  til de andre «udenværker» som Anders Troelsen i Ny dansk museologi  kaller de mange paraverk rundt analoge verk. Slik blir digitale verk stående i et mer komplisert semiotisk felt. Det er lite problematisert i de artiklene som dreier seg om utstilling, og man kan undre seg om hvorfor for eksempel Troelsens tilnærming ikke er tatt i bruk i denne antologien.

En modig tilnærming er artikkelen ”Computerens plads i samtidskunsten: fra et teknisk til et æstetisk paradigme” av Lotte Philipsen. Hennes tese er at digital kunst ikke er så vesensforskjellig fra annen kunst, et perspektiv som motsies av de fleste senere bidrag i antologien. Et interessant innslag er Kristian Handbergs artikkel om de private retromuseene, som synes å overta tradisjonelle museale oppgaver mens de etablerte museene nærmer seg underholdningsmaskiner. I artikkelen om ”lokativ formidling” av kunst i det offentlige rom demonstrerer Rikke Brogaard og Stine Dahl hvordan enkel teknologi kan synliggjøre kunst som ellers lett drukner i det offentlige roms tettpakkede system av tegn og symboler.

Til tross for antologiens svakheter lærer vi mye om problemstillinger knyttet til de digitale verkenes ustabile og flyktige karakter: om deres tidsavhengighet, om brukernes innflytelse på verket som gjør at det stadig endres, om lenker fra verket til steder på nettet som forsvinner, om dokumentasjon og lagringsmedienes usikkerhet. Så kan man også spørre om hvorfor papirboken er brukt, i stedet for å lage en cyberbasert fremstilling av noe som foregår i det cybermuseale rom.

Antologien viser at det cybermuseale kunstfeltet roper på større forskningsprosjekter, og på tverr-faglig engasjement fra det danske museologiske, kunstteoretiske og kunstpedagogiske miljø.